«Alle» har en mening om Roger

Om du har vært en del av håndballen i Bergen de siste ti årene, så er en ting helt sikkert; du har en mening om Roger Gjelsvik. Men hvem er Vikings såkalte «sterke» mann?

Meningene er mange om Roger Gjelsvik i Håndball-Bergen. Og om du ikke er i Viking Bergen, så er det ikke alltid klubbens daglige leder blir omtalt like positivt.

«Gjelsvik IL»
«Roger Gjelsvik styrer alt i Viking»
«Roger Gjelsvik er umulig å samarbeide med»
«Roger Gjelsvik kan ingenting om håndball, men han tror han kan alt».

– Jeg blir ofte overrasket over hvor mye folk vet om meg og om Viking, uten at de egentlig har et forhold til meg eller Viking. Det er jeg litt fascinert av, smiler han når han blir konfrontert med alle meningene om ham.

Men han klarer ikke ta de kritiske meldingene så veldig alvorlig.

– Jeg går ikke rundt og reflekterer så mye over hva andre tenker om meg. Det som betyr noe for meg er hva de jeg er nær, de som jeg jobber med og har en relasjon til mener om meg, forklarer han.

Har måttet rette på inntrykket
Folk utenfor klubben tror gjerne at Gjelsvik styrer klubben med jernhånd og tar alle avgjørelser alene.

– Det er så langt unna sannheten som det kan være. Men vi har valgt en måte å organisere Viking på som gjør at den som er daglig- og sportslig leder har stor innflytelse på ting. Og det er meg. Da er det naturlig at det er jeg som blir sett i den sammenhengen, forklarer han.

Jonas Eide har vært i klubben i en årrekke og er nå assistenttrener og fysioterapeut for A-laget. Han har også opplevd å høre historiene om hvordan Gjelsvik er Viking Bergens egen lille diktator.

– I mange samtaler med folk i håndballmiljø i Bergen så har jeg vært nødt til å rette på inntrykket. Mange tror at han kontrollerer og styrer hele sjappen her. Men der er ikke helt sant. Han er engasjert og vil mye. Det gjør at han stikker hodet litt frem, forteller Eide og legger til at en av Gjelsviks sterkeste egenskaper er evnen til å delegere oppgaver.

Gjelsvik innrømmer at han kan stikke hodet frem og kan til tider være veldig synlig.

– Det har nok noe med at jeg sier hva jeg mener jeg også. Jeg må jo på mange måter akseptere at folk mener noe tilbake. Det synes jeg ikke er negativt, sier han og fortsetter:

– Hvis jeg blir spurt så svarer jeg. Og da svarer jeg ærlig. Noen ganger er det noe folk blir glade for å høre og andre ganger er det mindre populært. Men jeg kan ikke la være å svare det jeg mener. Da må jeg heller la være å svare.

I Viking er det ikke en mann som staker ut kursen. Det er det styret og årsmøtet som gjør. Men det er daglig leder som har ansvaret for å sørge for at man når målene man har satt seg.

– Så lenge det går bra så får jeg beholde jobben og den dagen det ikke går bra så har de vel vett nok til å bytte meg ut, ler Gjelsvik.

Har deltatt i elleve OL
57-åringen har en idrettsbakgrunn få andre kan måle seg med i Bergen. Elleve OL har han deltatt i som trener eller leder. Og han har jobbet med noen av verdens beste individuelle idrettsutøvere. Det er faktisk ingen utøvere fra Bergen som har tatt gull i OL eller VM i friidrett uten at Gjelsvik har vært i trenerapparatet. Sånn sett så var det kanskje ikke skrevet i stein at det skulle bli han som ble ansiktet utad for Vikings håndballsatsing.

– De fleste vet at jeg ikke har vært håndballspiller. Jeg drev med kappgang. Så det er ingenting som sier at jeg skal ha noe greie på dette. Det tror jeg kanskje har gjort historien litt bedre: «Han som ikke kan noe. Han drev jo med noe helt annet.» Sånn har det vært for mange utenfor Viking. For han som sitter øverst og bestemmer har etter sigende ikke peiling på dette, ler han.

Viking har en stolt håndballhistorie. I år er det 80 år siden klubben spilte sine første håndballkamper. Og ikke mange vet at Bergens første landslagsspiller representerte Viking. Aslaug Schmidt ble i 1953 den første bergenser som spilte med flagget på brystet. Året etter ble Thorleif Fjelde og Roald Carlsen også belønnet med landskamper, også de representerte Viking.

Bygger fra begge ender
Men håndballen måtte etter hvert vike for individuelle idretter, før Gjelsvik bestemte seg for å gjøre noe med det. Man startet opp et jentelag, samtidig som man overtok andrelaget til Tertnes.

– Vi overtok Tertnes’ andrelag. Det hadde med økonomi å gjøre i Tertnes og det hadde med at vi hadde behov for å skape et seniormiljø. Og så var det en annen klubb i Bergen, som heter Nornen, som slet veldig økonomisk og ikke hadde tillitsvalgte, som spurte om vi kunne være interessert i å overta herrelaget deres, inklusive gjeld og alt som fantes. Og det gjorde vi, forteller han.

På den måten fikk man seniorlag, samtidig som man begynte med de yngste. Så har man bygget fra begge ender og etter hvert fylt alle årsklasser.

– Vi har en policy i Viking at vi skal ha et tilbud både til de som vil litt, til de som vil litt mer og til de som virkelig vil mye. Da må vi ha full rekke med både breddelag og til dem som virkelig vil satse. Og da er det naturlig å ha et seniorlag på høyt nivå, forklarer han.

Denne modellen har klubben brukt i både volleyball og håndball, og bruker den nå i ishockey. Den er også benyttet i individuelle idretter som triatlon, hvor klubben har to av verdens beste utøvere i Kristian Blummenfelt og Casper Stornes.

Gjelsviks største tabbe
Mens damelaget i håndball på sitt beste var i toppen av 1. divisjon, så har herrelaget nå for andre gang rykket opp i eliteserien. At damesatsingen etter hvert falt sammen tar Gjelsvik på sin kappe.

– Vi skulle ikke avsluttet forholdet til Tertnes på damesiden. Det var en tabbe. Det må jeg ta ansvar for. Det var på en måte et uttrykk for en ambisjon hos oss, og en del av dem som var involvert rundt damelaget som hadde lyst til å stå på egne bein. Tanken var ikke å utfordre Tertnes og rykke opp, men å ha en større egenfrihet med tanke på å bygge damesiden og bli et stabilt 1. divisjonslag. Der burde jeg stått imot og sagt at det vi hadde bygget sammen med Tertnes var solid og var bygget på ærlighet fra begge parter. Det burde vi stått ved. Hvis jeg skulle gjort noe om igjen, så ville vi ikke gått solo på damesiden. Det tror jeg ikke var bra for Tertnes. Det var ikke bra for Viking. Og da var det ikke bra for bergenshåndballen. Det er noe jeg i ettertid har tenkt var en tabbe, sier en ærlig Viking-leder.

Men han har også mye å være stolt over.

– Jeg er stolt over at da vi startet prosessen med håndball, så hadde vi et 4. divisjonslag for herrer med, den gangen, middelaldrende menn som spilte. Og nå er vi en klubb med 3-400 håndballspillere og full rekke på både gutte- og jentesiden. Det er noe jeg synes er veldig flott, forteller Gjelsvik.

– Kan bli plagsom
Ved siden av engasjementet sitt i Viking Bergen, så er Gjelsvik ansatt som coach for utholdenhet i Olympiatoppen. Der han blant annet coacher trenere og utøvere i utholdenhetsidrettene. Dette er noe hovedtrener Robin Haugsgjerd har fått merke i sitt første år i klubben.

– Jeg har vært trener i mange år, men jeg er aldri blitt coachet som trener. Roger kan komme inn på kontoret mitt en mandag og spørre om hvilke vurderinger jeg gjorde da jeg gjorde et bytte i kampen dagen før. Så kommer han inn senere på dagen og spør om jeg har tenkt. Når jeg da svarer og spør om det var noe spesielt han lurte på, så sier han bare at han vil være sikker på at jeg har en tanke med det jeg gjør. Slike ting har jeg aldri opplevd før, forteller Haugsgjerd.

Gjelsvik tror erfaringen hans er et fortrinn for Viking Bergen. Han kan bidra med innspill på hva som skal til for å bli best.

– Jeg tror en av styrkene mine er at jeg forstår hva som skal til. Jeg forstår toppidretten. Og jeg er ikke så verst til å coache, tror jeg. Men det kan også være negativt. For hvis jeg mener at ting ikke blir gjort på det nivået som det må til for at det skal skapes utvikling, så blir det plagsomt å ha meg der, sier han.

Men på det håndballfaglige vil han ikke utfordre Haugsgjerd.

– Robin er veldig trygg i sin rolle som håndballtrener. Jeg tror aldri jeg har utfordret en trener på det håndballfaglige. Det er ikke mitt felt. Jeg kan nok litt mer håndball enn mange tenker, men det er folk som er flinkere enn meg på det. Men det rundt. Hvordan vi skal bygge opp, hvordan vi skal trene, hvordan vi skal håndtere folk. Der kan jeg hjelpe, sier Gjelsvik.

Kan lære mye fra individuell idrett
Når han ikke jobber med Viking Bergens håndballherrer, så er det noen av verdens beste i utholdenhetsidretter han følger opp. Og for en som har trent Trond Nymark til VM-gull i kappgang, så er det ting med lagidretten han ikke helt får tak på.

– Vi må løfte perspektivet på hvor god du kan bli. Det synes jeg er et problem i veldig mange lagidretter. Vi er for tidlig fornøyde. Det som har vært noe av det tøffeste for meg å forstå i lagidrett er at ikke alle lever den samme drømmen om å bli så god som mulig, som jeg har på vegne av de jeg har et ansvar for. Jeg har sett altfor mange unge, og også voksne, utøvere, som kunne blitt ufattelig mye bedre hvis de hadde vært villige til å gjøre hele jobben og ikke bare 80 prosent. Det opplever vi mindre av i toppidretten i individuell idrett. Du kan ikke gjemme deg vekk når du driver individuelt, forteller han.

I Viking har man ikke bare to av verdens beste triatleter, man har også friidrettsutøvere og kampsportutøvere som presterer i toppen internasjonalt i sine øvelser. Det som kjennetegner de individuelle stjernene i klubben er at de trener mest og best. Det ønsker Gjelsvik også skal gjelde for håndballspillerne.

– Det er en ting det aldri skal være begrensning på i Viking, og det er muligheten for å trene. Vil du trene, så skal du få trene. Det er akkurat som på skolen. De som er flinkest i matte er de som gjør mest lekser. Det er bare sånn livet er. Det er sånn i idrett også. Hvis du øver mye, så er sannsynligheten for at du blir bedre også større. Det må vi lære de unge, sier en entusiastisk Viking-sjef.

Hilseplikt gir respekt
I Viking er man også opptatt av at alle skal ha respekt for hverandre. En ung spiller som får trene med A-laget, skal være med på lik linje med de andre spillerne. Den skal ikke føle seg som en blir brukt som en kjegle når en får være med. Du skal føle at du betyr noe.

Derfor er det også sånn at når A-lagsspillerne kommer på trening i Vikinghallen mens Gutter-16 trener, så skal A-lagsspillerne håndhilse på 16-åringene når de ankommer hallen. Noe som er en del av det å bygge en god klubbkultur.

– Det kommer egentlig fra kampsport. Der hilser du alltid når du kommer inn i treningslokalet. Da bukker du og viser respekt for der du skal være. Det litt det samme. Du skal vise respekt for dem du er sammen med. Det gir noen forpliktelser. Hvis du alltid kommer sist, så er det du som må gå rundt å hilse på alle. Den som kommer først på trening er den som blir hilst på. Det gjør også at de unge forstår at det er en plass til dem også, forklarer Gjelsvik.

Skal bygge et trygt «hjem» i egen hall
Viking-lederen gleder seg til de kan flytte inn i ny hall. Der de kan få sitt eget hjem, vegg i vegg med Vikinghallen. Som han håper kan bli en trygg arena for store og små i idrettslaget.

– Vi lever i et samfunn med uroligheter for barn og unge. Ustabile familieforhold. Vi har ikke lenger lærere som følger dem fra 1. til 9. klasse eller fra 9. klasse til gymnaset. Det er store utskiftninger i alle settinger. Det er sosiale medier hvor det er nye venner og nye ting hver dag. I den uroligheten som barn og unge vokser opp i, så tror jeg det å være del av et trygt miljø og få en følelse av å bli sett er viktig. Husk at det er én ting som er verre enn ikke å se, og det er ikke å bli sett. Viking skal være et sted der alle blir sett. Om du spiller på A-laget, på 16-årslaget eller 12-årslaget, så skal du bli sett. Vi skal vise at du betyr like mye som alle andre. Hvis vi klarer det, så har vi lykkes. Da er jeg ikke så opptatt av hvor gode vi blir. Men jeg vet også konsekvensen av dette er at vi kommer til å bli veldig gode. Men hva som kommer først er ikke så nøye. Det er dette vi skal være best på. Da trenger vi en hall, sånn at vi kan skape den kulturen i eget hus. Vi har det her i Vikinghallen. Det spiller ingen rolle hva du driver med her, om du er mosjonist eller annet. Vi hilser på hverandre og vi ser hverandre. Vi er en familie. Vi må bry oss om hverandre. Du kan ikke forlange å bli sett om du ikke ser andre, sier han, før han avslutter:

– Oppfattelsen av at Roger bare er opptatt av å vinne og å drive toppidrett, den er veldig langt unna realiteten. Det er bare et sluttprodukt av at folk har det kjekt sammen, er villige til å gjøre noe sammen og de er villige til å gjøre det som er nødvendig. Da kommer som regel resultatene ganske raskt.